Den perfekte fiskeplassen er ei lita elv med små stryk, steiner og kulper. Her kan man presentere nymfer, tørr og våtfluer i ulike vinkler og hastighet.
De første fisketurene jeg minnes, er med rognekjepp, snøre og ei diger markklyse. Elva/bekken seg stille nedover i meandersvinger, dyp, mørk med overhengende myr/torv. Småfiskene ble fort avløst av fin pannefisk. Etter hvert begynte man å utforske og bekken ble lengre med små stryk og flere kulper. Standplassen ble avdekket og de første kilosfiskene (vekt på øyemål) ble landet. I enden av snøret var det ofte mark, men også opphengere med flue og nymfer.
I dag er det fluestanga som oftest er i bruk. Slukstanga er med ,men er aldri blitt en slukfisker. Meitefisket derimot er fasinerende, det er noe med å se duppen eller snører bevege seg og man må vente på riktig øyeblikk for tilslaget.
Fluefiske er mer komplekst og handler for meg om hele prosessen fra bindestikka til kast, presentasjon og tilslag i vakker natur, gjerne med sol hengende i horisonten.
Følelsen man får i kroppen når man i kastøyeblikket, i det flua er på tur framover etter siste bakslengen, er det man jakter på. Fordi da vet man at nå (i allefall er sjansen stor) for at det blir fast fisk! Presentasjonen er perfekt i forhold til vind, vann, standplass og i enden av snøret henger den hjemmelagede flua.
Svart bålkaffe, en ny runde i flueboksen, sjekke insekter, lysforhold. Snakker med seg selv, legger ut alternativer. Vurderer, grubler, mer kaffe. Ser på elva, tida opphører og man våkner, rister litt på kroppen. Småkjølig, mer kaffe. Fester den utvalgte møysommelig i enden av snøret og går ut igjen.
Fiske vil jeg aller helst gjøre i mott villmarksparadis. Karasjohka, Ahkkanasjohka, området er utømmelig av muligheter. Samtidig drømmer man seg tilbake til kjente plasser, uavhengig av geografisk plassering, men med den samme følelsen brent fast i hukommelsen.
bilder og film kommer…….
Luggumen.com 