Skoleåret er kommet i gang og 8.trinns elevene viser ingen hensyne eller nåde i bruken av skolepc’ene. Hverken nettvett eller digital dømmekraft er tilstede, lovverket brytes daglig. Men det aller værste er at elevene skjønner ikke at hvert avbrudd fra sosiale medier o.l. skaper avbrudd i læringsprosessene også.

Årsaken til at det er blitt slik handler om klasseledelse. Ikke det at lærerne ikke driver god klasseledelse, faktisk det motsatte, men den type klasseledelse fungerer i klasserom med digitale verktøy. En drøy påstand? Nei, en realitet! Fordi, med 1:1 dekning så må lærerene tilpasse klasseledelse til det nye klasserommet. Det som ofte skjer når man får 1:1, er at man setter “strøm på klasserommet”, der undervisningen og klasseledelse ikke endrer seg, men elevene arbeider på samme måte men bruker nå et digitalt verktøy til å lese og skrive med. Konsekvensen av dette er av vi “tvinger” elevene inn til en ekstrem mengde skjermtid. Alle læringsaktiviteter blir nå knyttet til skjermen, enten elevene arbeider alene eller sammen med andre.

En dominoeffekt av dette, er at elevene fort benytter seg av “godterieskåla” foran seg. Noe som igjen fører til at lærerne “mister” elevene og blir frustrerte over at elevene gjør ting de ikke skal gjøre. Ergo må vi elevene skjærpe seg, og vi trenger et program som skal “bestemme/ styre” elevenes aktivitet på skjermene.

Før man velger å gå til en slik form for klasseledelse, bør man se nøye på læreplanen og hva som menes med demokrati og medborgerskap og forsåvidt livsmestring også. Når læreplanen så til de grader vektlegger dette, så må det gjenspeiles i hvordan undervisning og klasseledelse foregår. Det å bevisst ha et program som overvåker elevenes aktivitet på det digitale verktøyet er for meg så “far behind” hva jeg som lærer prøver å få til i klasserom. Hvordan skal man da bygge opp tillit, respekt og skape relasjon hvis man overvåker og kontrollerer elevene?

Fagfornyelen, som egentlig er mer en læreplanreform “tvinger” lærerene til å endre undervisningen. Klasserommet skal å fra å være lærersentrert til å være elevsentrert. I et slikt landskap vil jeg som lærer jobbe med elevene, veilede og guide dem videre i arbeidet.

Åpne og rike oppgaver med dialogisk undervisning versus den tradisjonelle undervisningen.

På midten av 1990-tallet så opplevde jeg en markant, eller en faktisk en drastisk dreining i hvordan legge opp trening, instruksjon, undervising, slik at “ski-utøverne” kan lære og utvikle seg videre. Som trener og instruktør i telemark (og litt alpint/snowboard) endret metodikken og pedagogikken seg fra spiralprinsippet til å sette utøveren i sentrum, og la utøveren være aktivt med i sin egen læringsprosess. I spiralprinsippet skulle alle utøverne gjennom et sett av øvelser, der man som sum ville få (nok) ferdigheter, som skulle gjøre dem til å kabale til å mestre en sving på f.eks telemarkski.

Metodikken endret seg fra formidling og modelleringspedagogikk til en dialogmetodikk der utøveren var aktivt med. Nå snudde vi alt på hode, og i stedet for at utøverne skulle gjennomføre en mengde del-øvelser, startet vi nå med å kjøre svinger med en gang, for deretter å bryte svingen ned i deløvelser – ut ifra hva hver enkelt utøver måtte jobbe med for å utvikle seg videre. STORT sett alle utøverne måtte jobbe med basisferdigheter (balanse, koordinasjon, behendighet = leik og moro- øvelser på ski), samtidig som de arbeidet med selve svingteknikken.

Utøverne stod overfor et problem/ utfordring, der de først fikk konkrete øvelser å jobbe med, tilpasset den enkeltes basisferdigheter. Deretter gikk utøveren inn i selve problemet/ utfordringen, der jeg som trener observerte hvordan de prøvde å løse oppgaven (les svingen). Deretter gikk jeg i dialog med utøveren der vi kort pratet om hvordan utøveren oppfattet/kjente/ følte hvordan oppgaven ble løst og ut ifra det utøveren sa, fant jeg fram en ny del-øvelse, eller foreslo en justering av øvelsen vi hadde prøvd på eller sattet fokuset på noe helt annet. Uansett så handlet dette om dialogen. Var utøveren “sliten i hode” koblet vi av med basisøvelser (leik og moro) før man satt fokus igjen. Var utøveren f.eks overivrig og ville for mye på en gang, handlet det om å forenkle bildet og skape tålmodighet. Greia er, at hver enkelt utøver var aktivt med i sin utvikling og gjennom dialog og observasjon kunne jeg – sammen med utøveren, komme fram til hva skal gjøres for å utvikle seg videre.

Hvorfor det fungerer med en gruppe på 40-50 utøvere på telemarkski? For meg handlet detom to faktorer; TID og ORGANISERING. TID handlet om å gi hver enkelt utøver tid til utvikle seg i sitt tempo. Selv om vi hadde tidsrammer på øktene og totalt for kursene, så kunne vi ikke forsere utøvernes utvikling ved å øke tempoet. Selv om de utviklet seg til/ viste forskjellige ferdigheter/ kompetanse, så hadde utøverne vært med i sin egen lærngsprosess og visste hva de hadde gjort for å komme dit, og hva som skulle til for å komme seg et steg videre.

Med 40-50 utøvere kreves ORGANISERING. Utøverne fikk arbeidsoppgaver de jobbet med selv. Dette kunne være konkrete fokus-øvelser eller basisøvelser. Når de så følte at de trengte påfyll/ veiledning kom de innom meg som instruktør eller jeg la opp til å jobbe med en mindre gruppe på kanskje 6-8 utøvere, som jobbet med de samme arbeidsoppgavene.. Organiseringen ble til ut ifra hvor utøverne var i sin læringsprosess. På den måten kunne jeg jobbe tett og intenst med en liten gruppe, til 1 til 1 eller med større grupper.

Snart 30 år senere er “metodikken” like aktuell og den fungerer faktisk i klasserommet den dag i dag Prøv det du også, men husk – viktig å bruke god TID!

På 1-2-3 klarte klarte vi lærere å snu om på skolehverdagen og undervisningen. Vår erfaring med hverdager der man ikke vet hva som skjer, men er forberedt på alt, er en viktig faktor i omstillingsarbeidet. Men er dette årsaken til at hjemmeundervisning/ fjernundervisning har fungert så godt?

Mine erfaringer de siste ukene handler om tid. Plutselig ble alle krav til dokumentering, rapportering o.l. lagt til siden. Fokus ble satt på det aller viktigste – elevene. Hvordan ta vare på de, hvordan følg de opp, hvordan skape tygge rammer og forutsigbarhet når vi ikke skulle møtes fysisk. Dette har vi klart, fordi vi lærere er fordømt gode til akkurat det; å være lærer.

Endelig kan jeg gjennomføre undervisning der jeg har tid til å snakke med elevene. Jeg kan samle de i fellesskap, i grupper eller 1 til 1 uten å bli forstyrret. Når hadde jeg sist mulighet til å diskutere, gå i dybden, fundere, undre, justere og veilede i 5,7,10 minutter uten å bli avbrutt. Tiden blir brukt til kvalitet, som igjen fører til at elevene bedre kan arbeide videre på egenhånd eller i samarbeid andre.

Det er også blitt tid til samarbeid, diskusjoner, deling og fellesskap mellom lærerne på tvers av klasser ,trinn, skoler og kommuner. Vi tar oss tid til å dele og diskutere i fagforum, på sosiale medier, i webmøter. I løpet av den siste måneden har vi hatt et utviklingsarbeid som mangler sidestykket i skolenorge.

Selv om hverdagen har vært hektisk med hjemmekontor, hjemmeskole, unger høyt og lavt, bikkja som kikker forventningsfullt om en ny tur, puslespill som aldri går opp, så ser vi hva tid gjør med oss. Vi fokuserer på det som er vesentlig omsorg, tilhørighet, trygghet og fellesskap.

Til skoleledere, skoleeiere, politikere og andre som er opptatt av norsk skole! Nå må vi ta med oss erfaringene fra denne spesielle situasjonen til å utvikle skolen videre. La oss lage en skole der vi lærere får tid til elevene, tid til mennesket, tid til samarbeid og fellesskap. Tid – til å være lærer.

Skrur vi tida tilbake en del år, før internett og digitale dingser; lærte vi mye på fritida i et landskap som skapt for aktiv læring. Naturlandskapet ga rom og muligheter til alle type prosjekter. Fra planleggingsstadiet i garasjen til det ferdige produktet, som ble testet ut før man gikk videre til neste prosjekt. Det interessante her er arbeidsprossene vi var igjennom: Samarbeid – Planlegging/ Organisering – Utvikle – Bruke/teste. Omgivelsene ga oss mulighetene. Bakken bak nabohuset trengte kun et stillas, så var hoppbakken klar. Prydbuskene passet som fotballmål, etter at de ble trimmet litt. Bærnøtene/ “fiskegarnet” som skulle holde fuglene ute, passet bedre til å holde fotballene inne. I alle disse prosjektene lærte vi også å bruke et mangfold av verktøy. Selv om det burde ha vært aldersgrense (eller kanskje det var det også), så var det bare en måte å lære på – å prøve ut, slik at vi fant verktøyet som passet best til prosjektet.

Tenk deg at vi plasserer denne gjengen inn i et klasserom, sittende på rad og rekke som i en buss, der de skal utføre de samme prosjektene. Hvor skal de hente ideene ifra?, Hvor ser man mulighetene? Hva blir man inspirert av? Hva slags verktøy har man tilgjengelig? Hvordan aktiviere kreaviteten? Resultatet sier seg selv, men dette er også realiteten i skolen i dag. Klasserommenes utforming og fysisk innhold er så fjernt i fra de garasjene vi hadde tilgang til.

LK20 utfordrer skolen og klasserommene på akkurat dette. Praktisk, kreativt og aktiv læring der vi undersøker, går i dybden, utvikler, deler og presenterer. Hvordan er dette mulig i et overfylt klasserom, der det nesten ikke er plass til å bevege seg? Vi må få garasjene inn i klasserommet. Dvs. vi må designe klasserommet slik at man kan få de gode arbeidsprosessene med planlegging, utvikling, samarbeid, deling/ utveksling og presentasjon/ testing av ferdig produkt. Vi må ha klasserom som har et mangfold av verktøy! Digitale verktøy,robotter, tegnesaker, hammer, loddebolter osv, vil være det skaperverkstedet som garasjene en gang var.

Hvem skal fikse dette i praksis? Blir det opp til hver enkelt lærer eller vil man klare å sette dette inn i en fellesskapstankegang? Det som er sikkert, at her vil det bli store variasjoner mellom skolene. Forskjellene er allerede i dag såpass markante, at det frister veldig å komme seg til en skole med garasjer.