Det som overraska meg i treningsarbeidet var hvor intenst det var de første 5-6 månedene. I ettertid ser man hva erfaring har å si, allikevel skal man jo observere Stegg i alle situasjoner og kontekster. Mye data som skulle analyseres og sorteres.
Dette er det noe hundeklubber og valpekurs burde ta mer tak i. Ikke bare kjøre på med øvelser og aktiviteter, men mer fokus på hvordan jeg som flokkleder, kan lære meg å være mer effektiv i observasjon og trening.
Jeg er glad jeg brukte mye tid på observasjon. I praksis handlet det om å stikke hendene i lomma, stoppe opp eller sitte ned og observere hva og hvordan Stegg gjorde og oppførte seg. Spesielt var det nyttig å se at det å fokusere på å la nysgjerrigheten dra han fram, til å bli robust og trygg, har vært svært nyttig.
Etterhvert som Stegg fikk litt erfaring, begynte personligheten å tre fram. En sosial hund ble forsterket gjennom mye preging. Mye lek med andre hunder, før man gradvis begynte å stille krav til annen adferd når man møter andre hunder. I dag er han mange sin favorittlekekompis (også for eiere), da Stegg er flink til å tilpasse “nivået” på leken.
I flokken har han gått fra å være total avhengig, til å begynne å stå mer alene, teste grenser (unghund/ tenåring). Han har testet ut på alle områder, og har nå “landet”, og har sin plass i flokken.
Han har skjønt og trives med at inne, er det ro, og han styrer med sine ting, og er bare er der. Ved å ha fokus på ro inne, har man også unngått å måtte følge opp en masse regler.
Ute – er lykken. Å få løpe fritt, bruke det fantastiske nese, legge ut litt “likes” (markering) er lykken. Gradvis har jeg satt mer krav til han, noe han liker også. Han skjønner sammenhengen mellom å trene før han får løpe fritt. Her varierer jeg ut i fra dagsform. Her (vi begge) godt tilstede, handler det om å utnytte situasjonene som oppstår. Han liker å få utfordringer og ser også sammenhengen med at det er smart å gjøre det “perfekt”, så slipper han gjentakelser. I dag er det nok å repetere en til to ganger så har han justert seg.
Å få finne fugl sammen med meg er det optimale for Stegg. Han skjønte tidlig at det er et samarbeid dette handler om. Her har det vært essensielt at jeg har øvd i terreng jeg kjenner godt, og har vært litt heldig med å ta med Stegg inn i situasjoner der det har vært fugl.
Et annen viktig faktor er kontaktarbeid. Fra dag 1 har jeg alltid/hver gang gitt ros når han har kommet mot/ til meg og sett på meg. Merk, vi har hatt øyekontakt. Dette har jeg fått igjen i fullt monn, da han i dag søker øyekontakt/ser på meg uavhengig av avstand. Dette utnytter jeg til å gradvis legge inn oppgaver jo lengre og lengre ut/i fra meg han er. Nå fungerer avstandssitt (rumpa deiser ned i bakken) uavhengig av avstand, men er det mye ferske spor, han er veldig ivrig, “slipper” han opp hvis jeg er ute av synet en kort stund. Innkalling fungerer uansett hvor han er, i mot og medvind. (bruker fløyte).
I tillegg til håndbevegelser er fløyte trent inn. Stemmen bruker jeg i situasjoner der han er nær meg, f.eks. i stand, avansering, reise fugl og sitt når fugl reiser/ tar til vingene.
Det vil alltid være nye situasjoner/ kontekster vi ikke har fått trent inn sitt, avstandssitt og innkalling, men føler meg trygg på at han vil følge kommando. For å sikre et godt resultat, sørger jeg for å gjøre avstanden mindre mellom oss før kommando blir gitt. Dette for å ha en bedre øyekontakt og han kan se/ lese meg bedre.
Stegg er det man kan si en “balansert hund”. Han har en “indre ro” gjennom å ha funnet sin plass i flokken, er trygg uavhengig av kontekst/ situasjoner. Nysgjerrigheten er fortsatt en nøkkel i utviklinga og han skjønner når han kan være “på” og når han skal være “av”. Eksempelvis på tur eller jakt, så slapper han godt av/ sover litt, når vi har pauser.
Luggumen.com 