Dialogisk undervisning – fra telemarksvingen til klasserommet

På midten av 1990-tallet så opplevde jeg en markant, eller en faktisk en drastisk dreining i hvordan legge opp trening, instruksjon, undervising, slik at “ski-utøverne” kan lære og utvikle seg videre. Som trener og instruktør i telemark (og litt alpint/snowboard) endret metodikken og pedagogikken seg fra spiralprinsippet til å sette utøveren i sentrum, og la utøveren være aktivt med i sin egen læringsprosess. I spiralprinsippet skulle alle utøverne gjennom et sett av øvelser, der man som sum ville få (nok) ferdigheter, som skulle gjøre dem til å kabale til å mestre en sving på f.eks telemarkski.

Metodikken endret seg fra formidling og modelleringspedagogikk til en dialogmetodikk der utøveren var aktivt med. Nå snudde vi alt på hode, og i stedet for at utøverne skulle gjennomføre en mengde del-øvelser, startet vi nå med å kjøre svinger med en gang, for deretter å bryte svingen ned i deløvelser – ut ifra hva hver enkelt utøver måtte jobbe med for å utvikle seg videre. STORT sett alle utøverne måtte jobbe med basisferdigheter (balanse, koordinasjon, behendighet = leik og moro- øvelser på ski), samtidig som de arbeidet med selve svingteknikken.

Utøverne stod overfor et problem/ utfordring, der de først fikk konkrete øvelser å jobbe med, tilpasset den enkeltes basisferdigheter. Deretter gikk utøveren inn i selve problemet/ utfordringen, der jeg som trener observerte hvordan de prøvde å løse oppgaven (les svingen). Deretter gikk jeg i dialog med utøveren der vi kort pratet om hvordan utøveren oppfattet/kjente/ følte hvordan oppgaven ble løst og ut ifra det utøveren sa, fant jeg fram en ny del-øvelse, eller foreslo en justering av øvelsen vi hadde prøvd på eller sattet fokuset på noe helt annet. Uansett så handlet dette om dialogen. Var utøveren “sliten i hode” koblet vi av med basisøvelser (leik og moro) før man satt fokus igjen. Var utøveren f.eks overivrig og ville for mye på en gang, handlet det om å forenkle bildet og skape tålmodighet. Greia er, at hver enkelt utøver var aktivt med i sin utvikling og gjennom dialog og observasjon kunne jeg – sammen med utøveren, komme fram til hva skal gjøres for å utvikle seg videre.

Hvorfor det fungerer med en gruppe på 40-50 utøvere på telemarkski? For meg handlet detom to faktorer; TID og ORGANISERING. TID handlet om å gi hver enkelt utøver tid til utvikle seg i sitt tempo. Selv om vi hadde tidsrammer på øktene og totalt for kursene, så kunne vi ikke forsere utøvernes utvikling ved å øke tempoet. Selv om de utviklet seg til/ viste forskjellige ferdigheter/ kompetanse, så hadde utøverne vært med i sin egen lærngsprosess og visste hva de hadde gjort for å komme dit, og hva som skulle til for å komme seg et steg videre.

Med 40-50 utøvere kreves ORGANISERING. Utøverne fikk arbeidsoppgaver de jobbet med selv. Dette kunne være konkrete fokus-øvelser eller basisøvelser. Når de så følte at de trengte påfyll/ veiledning kom de innom meg som instruktør eller jeg la opp til å jobbe med en mindre gruppe på kanskje 6-8 utøvere, som jobbet med de samme arbeidsoppgavene.. Organiseringen ble til ut ifra hvor utøverne var i sin læringsprosess. På den måten kunne jeg jobbe tett og intenst med en liten gruppe, til 1 til 1 eller med større grupper.

Snart 30 år senere er “metodikken” like aktuell og den fungerer faktisk i klasserommet den dag i dag Prøv det du også, men husk – viktig å bruke god TID!

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s