Tid – til å være lærer.

På 1-2-3 klarte klarte vi lærere å snu om på skolehverdagen og undervisningen. Vår erfaring med hverdager der man ikke vet hva som skjer, men er forberedt på alt, er en viktig faktor i omstillingsarbeidet. Men er dette årsaken til at hjemmeundervisning/ fjernundervisning har fungert så godt?

Mine erfaringer de siste ukene handler om tid. Plutselig ble alle krav til dokumentering, rapportering o.l. lagt til siden. Fokus ble satt på det aller viktigste – elevene. Hvordan ta vare på de, hvordan følg de opp, hvordan skape tygge rammer og forutsigbarhet når vi ikke skulle møtes fysisk. Dette har vi klart, fordi vi lærere er fordømt gode til akkurat det; å være lærer.

Endelig kan jeg gjennomføre undervisning der jeg har tid til å snakke med elevene. Jeg kan samle de i fellesskap, i grupper eller 1 til 1 uten å bli forstyrret. Når hadde jeg sist mulighet til å diskutere, gå i dybden, fundere, undre, justere og veilede i 5,7,10 minutter uten å bli avbrutt. Tiden blir brukt til kvalitet, som igjen fører til at elevene bedre kan arbeide videre på egenhånd eller i samarbeid andre.

Det er også blitt tid til samarbeid, diskusjoner, deling og fellesskap mellom lærerne på tvers av klasser ,trinn, skoler og kommuner. Vi tar oss tid til å dele og diskutere i fagforum, på sosiale medier, i webmøter. I løpet av den siste måneden har vi hatt et utviklingsarbeid som mangler sidestykket i skolenorge.

Selv om hverdagen har vært hektisk med hjemmekontor, hjemmeskole, unger høyt og lavt, bikkja som kikker forventningsfullt om en ny tur, puslespill som aldri går opp, så ser vi hva tid gjør med oss. Vi fokuserer på det som er vesentlig omsorg, tilhørighet, trygghet og fellesskap.

Til skoleledere, skoleeiere, politikere og andre som er opptatt av norsk skole! Nå må vi ta med oss erfaringene fra denne spesielle situasjonen til å utvikle skolen videre. La oss lage en skole der vi lærere får tid til elevene, tid til mennesket, tid til samarbeid og fellesskap. Tid – til å være lærer.