“Garasjene” inn i klasserommet.

Skrur vi tida tilbake en del år, før internett og digitale dingser; lærte vi mye på fritida i et landskap som skapt for aktiv læring. Naturlandskapet ga rom og muligheter til alle type prosjekter. Fra planleggingsstadiet i garasjen til det ferdige produktet, som ble testet ut før man gikk videre til neste prosjekt. Det interessante her er arbeidsprossene vi var igjennom: Samarbeid – Planlegging/ Organisering – Utvikle – Bruke/teste. Omgivelsene ga oss mulighetene. Bakken bak nabohuset trengte kun et stillas, så var hoppbakken klar. Prydbuskene passet som fotballmål, etter at de ble trimmet litt. Bærnøtene/ “fiskegarnet” som skulle holde fuglene ute, passet bedre til å holde fotballene inne. I alle disse prosjektene lærte vi også å bruke et mangfold av verktøy. Selv om det burde ha vært aldersgrense (eller kanskje det var det også), så var det bare en måte å lære på – å prøve ut, slik at vi fant verktøyet som passet best til prosjektet.

Tenk deg at vi plasserer denne gjengen inn i et klasserom, sittende på rad og rekke som i en buss, der de skal utføre de samme prosjektene. Hvor skal de hente ideene ifra?, Hvor ser man mulighetene? Hva blir man inspirert av? Hva slags verktøy har man tilgjengelig? Hvordan aktiviere kreaviteten? Resultatet sier seg selv, men dette er også realiteten i skolen i dag. Klasserommenes utforming og fysisk innhold er så fjernt i fra de garasjene vi hadde tilgang til.

LK20 utfordrer skolen og klasserommene på akkurat dette. Praktisk, kreativt og aktiv læring der vi undersøker, går i dybden, utvikler, deler og presenterer. Hvordan er dette mulig i et overfylt klasserom, der det nesten ikke er plass til å bevege seg? Vi må få garasjene inn i klasserommet. Dvs. vi må designe klasserommet slik at man kan få de gode arbeidsprosessene med planlegging, utvikling, samarbeid, deling/ utveksling og presentasjon/ testing av ferdig produkt. Vi må ha klasserom som har et mangfold av verktøy! Digitale verktøy,robotter, tegnesaker, hammer, loddebolter osv, vil være det skaperverkstedet som garasjene en gang var.

Hvem skal fikse dette i praksis? Blir det opp til hver enkelt lærer eller vil man klare å sette dette inn i en fellesskapstankegang? Det som er sikkert, at her vil det bli store variasjoner mellom skolene. Forskjellene er allerede i dag såpass markante, at det frister veldig å komme seg til en skole med garasjer.