Å være konsekvent kan i teorien være enkelt, men å gjennomføre det i praksis er straks mye vanskeligere. Et triks kan være å huske at hundetrening gjør vi fra “livet” og ned. Det betyr at vi legger følelser til side og har en rolig energi når vi trener hunden. Har man selv en oppjaget energi, så påvirker dette energinivået til hunden også.
For meg er det å være konsekvent ensbetydende med at jeg krever det samme av hunden uansett hver eneste gang. Trener vi på å gå pent/fot, har jeg et bilde som “mal” og følger hunden “malen” belønner” jeg med ros. Et hvert avvik, der han f.eks siger frem og er kanskje bare 15-20 cm lengre fremme en “malen” blir justert. Skal man få til akkurat dette uten at fortvilelsen overtar, hjelper det veldig å tenke “fra livet” og ned. Da etablerer man en god vane for seg selv og man tenker ikke over det, man gjør det.
Klarer man å etablere “vanen” for seg selv og ikke la seg påvirke (“fra livet og ned) blir det enklere å overføre det til alle situasjoner. Eksempelvis inn og ut av dører. Uansett hvilken dør skal det alltid være en sitt (mrk, en ordentlig sitt med rumpa godt nede) og hunden er rolig. Deretter inn på kommando før en sitt igjen. hunden går ikke inn før mer. Er hunden litt ivrig, gleder seg ordentlig, kan man benytte situasjonen og la hunden sitte ved døra, du går inn og kaller deretter på hunden. Øk tiden gradvis og tilpasset hunden.
Konsekvent – handler altså om å få den ønskede adferden hver eneste gang, ut i fra en mal du har satt.
En toppidrettutøver sier 10 000 timer må til, kan være lurt å tenke det samme for hunden også. Klarer man å være konsekvent, så er min erfaring at etterhvert som hunden “kjenner” igjen situasjonene, så er det mye enklere å kontrollere hunden. Her kan man legge merke til at man i begynnelsen bruker en del stemme, kroppsbevegelser, fløyte osv, etterhvert så oppdager man at hunden trenger kun små signaler. Et sitt kan være fra høylytte rop, bli kun et lite hvisk, kanskje med en liten håndbevegelse i tillegg.
Lag en “mal” som er igjenkjennbar og hold på den. Begynner man å bytte, vil hunden bli forvirret og du trenger mye mer tid på å få ønsket adferd.
Å trene sitt og samtidig være konsekvent , er etter min erfaring noe av det som er vanskeligst. For hva er egentlig en sitt, og hvordan ser din “sitt-mal” ut? STEGG er en fuglehund og sitt-malen er det jeg kaller en “absolutt sitt”, der rumpa plantes ordentlig og momentanti bakken. Samtidig er et annet mål “ro i oppflukt”, dvs at Stegg er rolig, står eller sitter, når fuglen letter fra bakken. Så hvis jeg tar en avstandssitt på ca 50 m, og han er i ro, men sitter ikke ordentlig – hva gjør jeg da? Nok en gang er jeg konsekvent og forholder meg til malen. Her benytter jeg også situasjonen til at han skal fortsette å være i ro. Så lenge rumpa ikke er helt ned, er han også nærmere det å bevege seg igjen. Jeg bruker lang/god tid på å komme meg bort til han, og som oftest vil han sette rumpa godt ned, og jeg ser at han slapper av. Her er det viktig å følge med, for en del av det å være konsekvent er å gi ros til riktig tid. Med en gang han setter seg godt ned, gir jeg ros.
Får jeg en ordentlig sitt med engang varierer jeg med å gå bort til han, med ros og klapp, eller jeg frigjør han med kommando og/eller håndbevegelse. I slike situasjoner er den ultimate belønningen å få løpe fritt, snus, lukte og jakte.
Jeg er også konsekvent at kommandoer og kontakt foregår med øyekontakt. Det begynner ved matskåla, der “værsågod” kommer etter at hunden har søkt og holder øyekontakt. Dette videreføres inn i alle situasjoner – alltid øyekontakt. Når Stegg gikk løst ute roste jeg han hver gang han kom bort til meg og så på meg. Dette har jeg fortsatt med hele tiden. Når det går litt lang tid mellom han tar kontakt, bruker jeg fløyta eller stopper opp og venter, for å få etablert rytmen i kontakten igjen. Denne kontakten er noe jeg har overført inn i selve jakta, der jeg han nå kommer innom meg – med øyekontakt – jevnlig når han søker i terrenget.
Øyekontakten blir også brukt med kroppsbevegelser på avstand. Ved en avstandssitt eller en sitt der jeg lar Stegg øve på å sitte mens jeg beveger meg bort fra han, bruker jeg en armbevegelse for kommandoen “fri”. Armen blir min øyne og Stegg ser på meg og mitt kroppsspråk. Går jeg i mot han, har vi øyekontakt, men går jeg i fra han, snur jeg meg eller går i vinkler slik at vi kan ha øyekontakt. Gradvis kan man gjøre øyekontakten mindre. Dette kan også kombinere med at du bruker terrenget, der du forsvinner ut av synet bak et tre, en stein et lite øyeblikk.
Når vi trener på dette er det fort gjort at hunden letter på rumpa og tar et par steg mot deg før han setter seg igjen. (spesielt når du går i fra). Her er jeg konsekvent og går tilbake, ber Stegg gå tilbake til der han satt opprinnelig. Skal ikke så mange gjentakelser på dette før han skjønner at “fri” kommandoen kommer raskere hvis han sitter i ro.
Uansett situasjon så kreves det at jeg er konsekvent og forholder meg til “malen,” og at jeg er konsekvent på ros, belønning. og kontakt/øyekontakt.
Her er det viktig å våre ærlig mot seg selv, og sjekke om du selv er klar for å “være tilstede”. Skal konsekvent fungere, må smarttelefon, andre tanker og forstyrrelser legges bort. Skal jeg trene med riktig energi( “fra livet og ned”), så må jeg legge alt bort. Og det er jo en gevinst i seg selv! Klarer man å legge alt til side og kun trene sammen med hunden, hvilke terapi det er! Man kobler av og lar sansene overta, og man får en rolig energi. Tenk over hvilken helsepartner du egentlig har? Og det med utgangspunkt i å være – konsekvent!
Luggumen.com 